Skåla; Nord-Europas lengste motbakke

Da vi satt på rommet vårt på Juvasshytta under vår tur til Galdhøpiggen i sommer, begynte vi å prate om neste tur. Vi liker å ha noe å se frem til og begynte å drømme om overnatting på Skåla, 1848 moh. https://www.nordfjord.no/sjaa-og-gjere/tursok/skala-p914423

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foto: Skålatårnet 1848 moh

Vi satte av en helg i september og to dager før avreise fikk vi tilbud fra en kollega av oss om å låne landstedet deres i Hornindal, ca. 45 minutter kjøring fra Loen. Torsdag 8. september kl. 15 dro vi innover til det lokale kjøpesenteret for å gjøre de siste innkjøpene til turen; sovepose og frysetørket turmat til middag på toppen. Vi kjørte så E39 utover mot Nordhordland, vider mot Matre og til ferjekaien i Oppedal, mot Lavik. Fergen hadde vi kvidd oss litt for å kjøre innpå, men det var heldigvis forgjeves bekymring da denne var flat og fin, vi trengte verken å kjøre opp eller ned på fergen. Godt utvalg i menyen ombord hadde de også, og vi benyttet anledningen til å kjøpe oss "middag". 

Videre gikk turen mot Førde, Byrkjelo, Utviksfjellet, Utvik (hvor vi måtte geleides av ledebil da de ordner veien etter et ras i juli. Det ble mørkere og mørkere og lysene rundt fjorden var et vakkert skue. Vi passerte Innvik, Olden, Loen, Stryn, og plutselig passerte vi skiltet med "Møre og Romsdal". :D Dette fant vi veldig morsomt da vi var inne i en lang tunnel og snudde da ved første mulighet etter denne; vi hadde tydeligvis passert innkjørselen vår. Etter litt om og men, og litt veiledning pr. telefon, kom vi frem til "bruket" hvor vi skulle overnatte. Det lå i landlige, idylliske omgivelser og hadde mange rom med sjel; kjempekoselig. Vi sa kjapt god natt denne kvelden for å lade opp til den store turen. 

Neste dag var det fint vær, med opplett og varmt i luften. Vi stappet de store sekkene våre med alt vi hadde fått for oss at vi skulle dra med oss opp på fjellet, uten å tenke på at vi måtte bære vekten selv. Det ble et stopp i Stryn på veien før vi kjørte til Loen. Vi måtte betale 50,- for å stå på parkeringsplassen ved oppstigningen mot Skåla. Det var kommet en del biler, men det var god plass denne dagen. Da vi skulle ta sekkene på oss gikk det plutselig opp for oss at disse var i grenseland tunge for oss, og vi lo godt for oss selv. Vi gikk på med godt mot!

Foto:  Mona sin sekk, godt lasta.

Foto: Irene sin sekk

Det begynner å gå oppover med èn gang på denne turen, og vi går først igjennom et beitelandskap med kyr og sauer, før vi vandrer på en svingete traktorvei et godt stykke. Allerede nå kjente vi at sekkene sakket tempoet vårt, og vi ble tidlig enige om å tilstrebe å holde et sakte jevnt tempo. Det var varmt i været og ullstilongsen måtte av. Etter en stund kom vi til neste epoke av turen, en flott tursti.

Foto: Skilt ved veiskillet mellom traktorvei og sti

Stien begynner med tett vegetasjon før det etter en stund blir et mer åpent landskap når vi kommer høyere opp i fjellsidene. En elv renner langs stien et godt stykke og vi tok noen drikkepauser langs denne, og fylte på flasken til Mona, da Irene klarte å glemme vannflaske til denne turen!! :/

Foto: Etterlengtet drikkepause

Da vi kom opp til Skålavatnet 1150 moh, tok vi oss en matbit og en strekk på berget ved vannkanten. Det var en fantastisk følelse å få av sekken i noen minutter. Været holdt seg nydelig fint og vi var flinke å fokusere på alt det positive med slitet oppover bakkene. 

Foto: Skålavatnet (tatt på vei ned igjen dagen etterpå)

Nå begynte en annen del av turen, med stein på stein, på stein... :) 

Foto: Et godt bilde av steinuren som venter etter Skålavatnet

Foto: Varde opp i steinura over Skålavatnet

Da vi passerte den siste steinura måtte vi gå over et snødekt område før vi begynte på siste del av turen; noen flotte trapper opp mot selve toppen. Det var en ubeskrivelig følelse å nå toppen denne ettermiddagen! Det var en vakker opplevese med nyydelig vær og ikke minst, det kom røyk fra pipen i nye Skålabu som var inntatt av 6 andre mennesker for natten. Her var det et voksent par som tok ansvar for å hente vann, holde varme i peisen, tenne stearinlys og koke vann til oss - utrolig koselig. Samlet sett var det 2 damer fra Sverige, 4 norske, 1 fra Tyskland og 1 fra Fillippinene på hytta. Det var ledig på hemsen, så vi inntok denne og la klar soveposene. Middagen smakte fortreffelig, Mona spiste viltgryte og Irene spiste pasta bolognese. 

Foto: Skålabu (ferdigstilt i november 2016)

Foto: Dagens middag - veldig smakfullt

Foto: Stemningsbilde fra kvelden på Skålabu

Plutselig annonserte han ene personen at det var en nydelig solnedgang og alle gikk ut for å få med seg denne flotte opplevelsen. Men det var en kald opplevelse, så det ble noen kjappe bilder før vi gikk inn igjen i varmen. Skålabu er ei flott turisthytte med sengeplass for 20 personer, og den virker å holde godt på varmen; det var herlig å komme inn der på kvelden når det var fyr i peisen. Da kl. var 22, sa vi god natt og gikk opp på hemsen og la oss i soveposene. Vi hadde akkurat lagt oss til rette da en av gjestene ropte fra underetasjen at han anbefalte alle som var våken om å komme ut og se på månen. Irene var på dette tidspunktet kald og lite fristet av å gå ut av soveposen, men Mona var sporty og tok utfordringen. Det var et flott måneskinn, men det ble en kort tur pga. kulden. Vi sovnet raskt etterpå, og med unntak av krampe i en fot hos Mona i løpet av natten, så sov vi godt på 1848 moh. 

Neste morgen våknet vi til skodde og snø i luften, og vi ble lykkelige av denne ville utsikten fra soveposene. Til frokost inntok vi resten av kakaoen i termosen fra dagen før, som var overraskende god og varm. I tillegg drakk vi opp resten av hvitvinen for å lette tyngden i sekkene våre. Vi hjalp til å vaske og rydde i hytten, før vi sa hade til de andre og begynte på nedstigningen. På grunn av været, ble det en noe heftig start i fjellet denne morgenen, men etterhvert som vi kom lenger ned, ble været bedre og bedre. Underveis møtte vi maaange mennesker som var på vei til Skåla denne lørdagen. Noen skulle overnatte, men de fleste tok det som en dagstur. Det er lett å komme i kontakt med andre mennesker man møter i fjellet om en er åpen for dette. Vi traff mange hyggelige folk og vi la inn hyppige pauser underveis. En god motivasjon for oss denne dagen var at vi hadde planer om å ta Loen skylift opp til Hoven restaurant for å avslutte denne turen med en middag der. Vi hadde lest litt om det på forhånd og gledet oss til denne opplevelsen, #intro">https://www.hovenloen.no/#intro

Turen opp til Hoven restaurant er virkelig å anbefale, dersom du ikke har høydeskrekk. Det er en fantastisk utsikt, ispedd et lite sug i magen. Restauranten innfridde til forventningene og vi bestilte hver sin "Via Ferrata burger" som vi inntok på 1011 moh. - himmelsk! Det var mye folk i restauranten, noen gikk finere kledd enn andre, og vi følte oss velkommen iført turklær. Da vi var der oppe, benyttet vi anledningen til å se oss rundt i området og vi fikk lyst til å bli bedre kjent der oppe - det får bli ved en seinere anledning. Det var fine grusveier og turstier etter hva vi kunne se. Fra takterrassen til restauranten var utsikten fabeaktig med fjorden laangt der nede, og breen langt der borte... 

Foto: Bilde tatt fra Hoven restaurant og ned mot Loen

Foto: Utsikt fra restauranten

Foto: Via Ferrata burger fra Hoven restaurant 1011 moh.

Foto: Vakker utsikt fra takterrassen på Hoven restaurant

Foto: Ene vognen fra Loen skylift, med utsikt opp mot toppen

Foto: Tatt fra vognen på toppen og ned mot "endestasjonen" i Loen

Foto: En av de mange grusveiene på toppen av fjellet, ved Hoven restaurant

 

I vognen ned igjen kom vi sammen med en bedriftsgruppe som var på blåtur, og dette folkelivet gav en ekstra spenning på vei nedover igjen... Se videoklipp i eget blogginnlegg.. ;)

Vel "hjemme" i vårt lånte bruk i Hornindal, var mestringsfølelsen enorm over å ha besteget Nord-Europas lengste motbakke med våre livs tyngste sekker på ryggen. Vi sovnet fort denne kvelden også... zzzz....

Søndag morgen var hodet kjappere enn kroppen, så da vi skulle forte oss ned trappen til første etasje, holdt ikke beina oss, og det ble en morsom morgen med stakkato bevegelser. Vi pakket oss ut av huset og satte kursen mot Sotra igjen. Planen var å besøke Briksdalsbreen og Skogstadbutikken i Innvik eller Olden. Men tidsoptimister som vi er, ble dette altfor ambisiøst da vi innså at vi ikke ville ha kommet hjem før langt utpå natt... Dessuten var butikkene stengt da det var søndag, merkelig synes vi... ;p

Så vi har mange planer i dette området for neste gang vi legger turen til Stryn, en plass vel verdt å besøke for alle som er ute etter flotte naturopplevelser. OG: når du passerer Skei i nærheten av Jølster, så kan vi anbefale at du stikker innom Julehuset der; vi ble der inne en stund.. :)

 

 

#skålatårnet #skålabu # loenskylift #nordeuropaslengstemotbakke #hovenrestaurant #burger #liveterbestute #utpåturaldrisur #briksdalsbreen #vakkernatur #julehusetiskei #balsamforkroppogsjel #loen #stryn #kvardagsfryd #lykkener #storslåttutsikt #minneforlivet #huskålagre

 

 

 

 

 

Galdhøpiggen; på Norges tak

I juni ble vi enige om at vi skulle gå Galdhøpiggen denne sommeren og vi gikk i gang med forberedelsene. Juvasshytta ble booket, med 3-retters middag, brefører og rom med eget bad. Juvasshytta ligger på 1841 moh. http://www.juvasshytta.no/  og Galdhøpiggen ligger på 2469 moh.

 

Vi la en plan for turen på forsommeren med pakkeliste over utstyr vi skulle ha med på turen. Følgende er lurt å ha med:

  • Gamasjer(Da der er svært vått over styggebreen.)
  • Solfaktor
  • Solbriller(sterkt anbefalt av brefører, uansett vær da det er lett for å bli snøblind)
  • Lue
  • Votter
  • Ekstra bytte med klær, helst i form av ull.
  • Regnklær
  • Gnagsårplaster
  • Flaske med vann
  • Nistepakke
  • Litt sjokolade og nøtter

Viktig med gode, inngåtte fjellsko

Vi startet på turen onsdag 9. august i 13-tiden. Første stopp var på Hjelle bakeri ved Trengereid der vi spiste frokost/ lunsj.

Foto: Hjelle bakeri på Trengereid

Deretter gikk turen videre til Voss der det ble litt handling før vi kjørte videre til hytta til Irene, der vi overnattet til neste dag.

Foto: Pannebånd fra VossaSkadle

Torsdag startet vi kjøreturen ca. kl. 13.00. Første stopp var Flåm. Det er et veldig koselig og populært turiststed, med mange boder og salg av diverse mat, og sportsutstyr i massevis.

Foto: Is i Flåm

Foto: Cruiseskip i Flåm

Vi klasket til med hver vår is, før turen gikk videre til Lærdal der vi kjøpte bringebær i en selvbetjent bod, ute på et jorde. Der betalte vi med vips. Så vips lærte vi er en god ting å ha når man er på tur.

Foto: Selvbetjent utsalg av bringebær i Lærdal

Derfra gikk turen videre til Årdal. Her var første gang vi ble usikker på om vi var på rett vei. Vi stoppet bilen og studerte google maps , og vi fikk og bekreftet veien av en mann som gikk tur i området. Veien fra Årdal, går nemlig videre til Turtagrø hotell, en lang smal, svingete vei - skulle tro den var enveiskjørt. Da vi kom på toppen av fjellovergangen, kom vi til en bom, hvor vi måtte betale 80,- kr. med kort, for å passere. Det regnet og vindusviskeren vår begynte å bli sliten. Vi stoppet ved Turtagrø hotell, og tok en liten pause for å tømme tanken. Det var et koselig hotell, i storslått natur. Vi hadde en tre retters middag å nå, så vi måtte skynde oss videre. Vi kom frem til Juvasshytta ganske så nøyaktig kl 19.00. Vi bar inn bagasjen, og gikk rett i restauranten (greit og vite her at man får tildelt bord).

Foto: Restauranten på Juvasshytta, med utsikt i retning av Galdhøpiggen

Vi fikk tildelt bord med en tysk familie på 4. Vi fikk servert forrett og dessert ved bordet, hovedretten hentet man selv i buffeten. Maten smakte utsøkt. Vi avslutta kvelden i "peisstugu", før vi tok kveld rundt midnatt da vi skulle møte brefører kl. 08.50, dagen etterpå. Vi våknet om natten av vinden som reiv i  veggene, og vi såg at værmeldingen varslet stiv kuling og snø ut på dagen. Vi ble bekymret for at dette ville stoppe oss fra å nå toppen, men søvnen innhentet oss heldigvis igjen. Neste dag, kledde vi oss godt etter frokost før vi møtte turgruppen vi skulle tilbringe dagen sammen med. Breføreren vår var dansk, og gikk sin 125. tur til Galdhøpiggen, den dagen vi gikk. Det var et variert aldersspenn på turdeltakerne, med flere barn i turfølget. Før vi begynte å gå, fikk alle på seg seler, som vi skulle bruke i taulaget over breen. Brefører informerte litt om turen som lå foran oss og alle fikk beskjed om å ta på seg solbriller. Store deler av turen går på stein og i steinur. Hensiktsmessig å være vant til å gå i terreng, da det kan være krevende og gå i steinur. Det tok i underkant av en time å gå før vi kom til Styggebreen. Der la brefører ut tau, som vi skulle hekte oss fast i. Det ble tid til å ta seg litt mat og drikke, og brefører informerte om hvordan vi skulle oppføre oss over breen. Så begynte turen....

Foto: Piggura

Foto: Brevandring over Styggebreen

Vi trakket i mye vann og slaps, spesielt i begynnelsen av breen, så da var det lurt å ha gamasjer på seg. Vi så noen ganske store sprekker i breen underveis. Spennende og fascinerende på samme tid. Vinden økte på og vi følte vi vandret rett inn i skodden.  Det ble lite sikt. Turen over breen tok ca. en time. Deretter kom vi til " Piggura". Der løste vi oss fra tauet igjen, og den bratteste delen av turen startet.  Her var det som om vi gikk i en ur av store steiner. Viktig og følge med på hvor man trakker. I løpet av 30 minutter til en time var nok de fleste i turfølget nådd toppen. Siste delen av turen var veldig bratt og man gikk i snø. Sikten var omtrent null, og det kom noen vindkast som målte 20 m/ s. Når vindkastene kom, måtte man huke seg litt ned, for å ikke bli blåst over ende. Etter en stund kunne man skimte hytten på toppen, og målet var nådd. HURRA!!!

Foto: Hytta på toppen av Galdhøpiggen, med noe begrenset utsikt.

En fantastisk god følelse å stå på toppen, selv om utsikten ikke var den beste.I hytten kunne man få kjøpt pølser, kakao, og et lite utvalg sjokolade. Man kunne også få kjøpt med seg suvenirer der.  Det var ganske vindfullt på toppen, og i hytten var det ganske trangt om plassen, så vi satte oss ute i le for vinden og spiste nisten vår. Etter en stund, samlet turfølget seg på toppen igjen, klar for å begynne turen tilbake til Juvasshytta igjen. Noen skled på skoene nedover snøen og andre aket.  Det var litt krevende nedover "Piggura" i vindkastene da vinden tok godt i kroppen. Da vi kom til breen igjen, tok det en stund å vente til alle var kommet ned og hadde fått festet seg i tau igjen. Så begynte vandringen tilbake over breen og videre til hytta.       Da vi var tilbake på hytta, fikk vi tid til en liten " strekk",  før det var tid for middag.  Denne kvelden ble vi plassert med en norsk gjeng på 4. De var kjekke å prate med og maten smakte fortreffelig denne kvelden også. Etter at maten var inntatt, avsluttet vi kvelden i den koselige" peisstugu" igjen. Det var masse folk der, men vi fant en plass ved et lite bord, og der nytte vi resten av kvelden. Etter frokost neste dag gikk turen hjemover igjen. Vi stoppet i koselige Lom. Der var vi innom det som rett og slett heter Bakeriet i Lom http://www.bakerietilom.no/ Tror de må ha verdens beste kanelsnurrer der. :) I Lom møtte vi igjen den tyske mannen vi satt til bords med på Juvasshytta. Han og familien ferierte 3 uker i Norge, med Galdhøpiggen, Bergen, Beitostølen og Oslo som noen av sine destinasjoner.  

Foto: Sitronmarengsterte fra Bakeriet i Lom

 

Foto: Juvasshytta 1841 moh

Veien hjemover igjen tok hele dagen. Vi koste oss i bilen (Gisle) med musikk mens vi betraktet nydelig norsk natur underveis. Før vi skulle begynne på oppstigningen fra Lærdal mot Gudvangen, fant vi ut at det var best å fylle opp tanken. Det er en liten stasjon med to pumper hvor vi måtte vente pga. kø. Når det endelig ble ledig pumpe, svingte Gisle litt for hardt ut, slik at han traff betongsøylen under pumpene som resulterte i flatt dekk. Vi fant dette ganske morsomt på tampen av dagen og vi gikk på med godt mot da vi hadde funnet frem reservedekket, som i seg selv var en gledelig overraskelse å innse at vi hadde. Vi hadde ikke putlet lenge på før vi ufrivillig fikk selskap av en slentrende mannssjåvinist i mc-klær med sigaren i munnviken. Han var rundt 60 år og lite ydmyk i møte med oss. Han gav klart uttrykk for at han ikke hadde troen på våre (kvinners) evner til å skifte dekk og overtok straks styringen og satte sin sønn til å arbeide på Gisle. Men rett skal være rett, det gikk fort unna og noen minutter etterpå var vi på veien igjen, om enn noe sjokkerte og irriterte over den slags oppførsel som tydeligvis enda finnes hos enkelte menn.

Foto: "Gisle" med flatt dekk

Vi overnattet på hytten, før vi avsluttet denne turen med sushi på Voss; m-m-mmmm....

Foto: Sushi fra Malin sushi på Voss

 

#BakerietiLom #Galdhøpiggen #Juvasshytta #VossaSkadle "HjelleBakeri #sushi #brevandring #Styggebreen #Flåm "kvardagsfryd

Strikkelykke

Strikkelykke 💜

Dette innlegget er fra meg, Mona, som i motsetning til Irene, liker å strikke. ( kanskje litt over gjennomsnittet.) jeg synes det er både avslappende og beroligende å strikke, så lenge ingen forstyrrer meg mens jeg teller. Det kan være frustrerende nok til at pulsen øker litt igjen. 

      Det er så kjekt å sitte å strikke babyklær, mens du tenker på det lille nurket, som skal få det. Eller den gutten eller jenta, som skal gå med det i barnehagen eller på skolen. Eller den gode følelsen du får , når sønnen i huset på 17, spør om ikke du kan strikke en mariusgenser til han. Det skal ikke mer til for å varme et mammahjerte. 💜 

       Det er sikkert mange strikkeglade der ute, som kjenner igjen den gode følelsene å ha noen å strikke til, og som man vet blir veldig glad for det. Og som strikkere flest, så har jeg begynt å tenke    på julepresanger for lengst. Slik er det for oss som strikker, det må planlegges i god tid, nytter ikke å begynne siste uken før jul. 

        Tenker jeg av og til kommer til å dele noen blogginnlegg om strikking, med dere, og vise bilder av prosjekter jeg holder på med. Men, kan jo ikke dele bilder av julegavene før etter jul, så det får bli av strikk som ikke har med julen å gjøre. 

        For noen dager siden, ble jeg ferdig med sommer prosjektet mitt, som var en genser til meg selv. Tiril genseren. Det går fort unna, da den strikkes på pinne nr 5 og 6. Opprinnelig skal den strikkes børstet alpakka, men jeg brukte drops flora, farge nr. 19 og drops alpakka silk, farge nr. 6. Altså strikket jeg med to farger sammen.  Jeg strikket den i str. M, og ble fornøyd med den. 

  

Da er jeg klar for et nytt strikkeprosjekt, ( julegave), til en skjønn liten gutt på snart tre. Slik er det med oss strikkere, alltid et prosjekt på gang, og maaange som ligger og venter. 

Ønsker dere en strålende dag..

Husk å lage dere en fin søndag 💜

#strikk #strikking #garn #kos #strikkeprosjekt

 

Lyn & Irene

Ettersom at dette er en ny blogg tenker vi å legge ut litt diverse nå i begynnelsen slik at dere blir kjent med oss. Vi kommer også til å poste små innlegg uavhengig av hverandre innimellom. Dette innlegget vil omhandle Irene sitt forhold til lyn. 

Natt til i går var undertegnede på overnattingsbesøk hos Mona, og jeg lå på gjesterommet da jeg våknet av et blink som klarte å trenge seg inn i rommet på siden av persiennene, og tordenet kom umiddelbart etterpå - det var med andre ord like over oss. Jeg har så lenge jeg kan huske vært engstelig for lyn. Ikke for torden, men lyn og torden er jo siamesiske tvillinger, så jeg klarer ikke å kose meg med torden heller. De siste årene har jeg imidlertid blitt mer og mer engstelig når det lyner. Jeg merker det selv at det er så gale at det gauler hvor redd jeg er. I følgende avsnitt skal jeg forsøke å illustrere kjøreturen min fra mitt hus til Mona sitt hus som tar i underkant av 20 minutter...

Klokken var rundt 22.15 da jeg dro hjemmefra, og det var stilt og fint vær, jeg ante ingen fare iallefall. Ikke hadde jeg fulgt med på værvarselet heller, så jeg var avslappet de første 2 minutttene av kjøreturen. Da jeg kom oppi høgget, merket jeg imidlertid at det blinket på himmelen, trodde jeg iallefall. Det var såpass lyst ute at jeg var ikke helt sikker, det var jo så fin himmel over meg. Men DER blinket det igjen og jeg ble helt stiv med en gang - det kom faktisk som lyn fra klar himmel for meg. Akkurat som når jeg ser skumle filmer, synes jeg det hjelper litt med å holde meg for ørene, for å begrense den skumle effekten. Samme virkemiddel tok jeg nå i bruk i bilen, jeg holdt meg for ett øre, for å begrense lynets skummelhet... Jeg vet at det høres merkverdig ut.. 

Iallefall, jeg vurderte å snu og kjøre hjem igjen, men da måtte jeg være alene i huset i lyn. Pluss at det så ut for meg at jeg skulle kjøre i den retningen hvor været ennå var lyst, så jeg valgte å fortsette. Da jeg kom til et kryss og skulle ta mot høyre, fikk jeg en utfordring da jeg bare hadde en hånd ledig som skulle både blinke, svinge og gire, men det gikk bra da jeg hadde svært lav fart. Et øyeblikk hadde jeg lyst til å lukke øynene også, men det utelukket seg selv. Jeg kan ikke huske at jeg selv har kjørt bil før når det har lynet.. For et par år siden lynte det mye da vi kjørte i Lillehammer-området på sommerferie, men da var jeg passasjer og kunne knipe igjen øynene og holde meg for ørene som jeg ønsket. 

Vel, da jeg i forgårs på min kjøretur kom til en gravplass blinket jeg inn til siden. Himmelen var ganske lys og lite truende akkurat her, men jeg kunne se at det blinket i det fjerne. Først forsøkte jeg å ha musikken høyt på i bilen for å avlede meg selv fra lynet, men dette gjorde at jeg følte jeg mistet kontrollen slik at jeg valgte å ta av radioen. Da jeg stod i ro ved gravplassen forsøkte jeg å ringe Mona for å høre om uværet var hos henne, men jeg fikk ikke svar. Et lite øyeblikk vurderte jeg å legge meg ned der og da og spille dø, jeg vet, veldig irrasjonelt!

Hele tiden var jeg svært anspent i kroppen og det begynte å verke i armen som holdt for øret og jeg husker jeg tenkte at jeg burde hatt fysioterapi etter hele bilturen. Hver gang det lynte laget jeg små skrik for meg selv i bilen og jeg brukte mye energi på å konsentrere meg om veien slik at jeg kjørte forsvarlig. Da jeg hadde tatt inn ennå et kryss og kjørt over en bro, tok jeg til venstre og registrerte da at jeg faktisk var på vei mot den svarteste himmelen en kan finne i månedsskiftet juli / august tror jeg... Hjertet banket så hardt at jeg følte det skulle hoppe ut av brystet. Hver gang det lynte føltes det som skrekkblandet fryd over at jeg hadde overlevd. 

 

Bilderesultat for lightning

 

I det jeg parkerte foran Mona sitt hus, lyste himmelen opp og regnet høljet ned. Jeg bøyde hodet ned mot magen og holdt meg for begge ørene. Mona, som akkurat var ute med bosspannene, åpnet døren min og kom med beroligende ord og hun begynte å bære inn pakkenellikene mine. Det tok ikke så lang tid før det ble lengre og lengre mellom lynene og tordenet hørtes lengre og lengre borte før uværet avtok helt denne kvelden.

Innledningsvis nevnte jeg at jeg våknet av lyn og torden neste morgen, og jeg våknet dermed antagelig med en puls på rundt 120. I mitt hode opplevdes dynen beskyttende, og jeg la meg i fosterstilling med ansiktet vendt inn mot veggen. Det ene smellet var så høyt at jeg er sikker på at det må ha slått ned i nærheten. Jeg prøvde å ligge med dynen over hodet, men det var vanvittig varmt og lummert, så jeg måtte lage en åpning til ansiktet. Selv om jeg lå slik, klarte jeg ikke å unngå å legge merke til hver gang det lynet, og jeg var helt utslitt over å ligge så anstrengt med å holde meg for ørene. Regnet øste ned på terrassen utenfor og det skrallet i ett sett. Jeg husker jeg tenkte hvilket absurd værfenomen lyn faktisk er; det blir sendt støt ned til oss på jorden fra oven - jeg ser ingen mening med det. Etter ca. en time, som føltes som 3 timer i mitt hode, ble intervallene mellom hvert lyn noe lengre og det virket mer fjernt. Naturen kallet, og jeg tok min beskyttende dyne rundt meg inn til badet. Skrekkhistoriene om støt via vannet gjorde at jeg brukte lang tid på å vaske hendene, stykkevis og delt. 

Det ble ikke mer søvn på meg denne morgenen, selv om det ble litt for få timer søvn denne natten, men, men, jeg overlevde og kunne få tilbake hvilepulsen. Strømmen var gått i hele nabolaget denne morgenen, og den kom ikke tilbake før utpå ettermiddagen. Men det gjorde ingenting for det var så lyst, fint og fredelig ute at vi merket ikke så mye til det. Hvem skulle trodd at været bare timer tidligere hadde vært min største skrekk. 

I avisen i går kunne vi dessverre lese at det brant i et par hus på vestlandet, og været hadde ført til store ødeleggelser flere steder. Når jeg ser på bilder av lyn klarer jeg å tenke at det ser litt stilig ut, og om jeg hadde hatt garantier for at det ikke ville slå ned, så kunne jeg kanskje til og med klart å beundre lynets bevegelser på avstand. Nå håper jeg bare på at det er leeenge til neste gang vi får tilsvarende vær. Det positive er at luften kjennes ekstra frisk ut like etter et slikt uvær, og jeg setter enda mer pris på alt annet av vær. Jeg elsker nemlig regn - ja, du leste riktig. Når en bor på vestlandet er det hensiktsmessig å like regn. If you can`t beat it, embrace it. 

 

Ønsker deg en fin og lynfri kveld. Hilsen Irene

 

 

Trolltunga

Trolltunga hadde i lengre tid vært et mål for oss begge å gå, men de konkrete planene om å faktisk gå turen, startet i begynnelsen av juli. Vi hadde ferie samtidig og fant ut at vi hadde noen felles fridager hvor vi ikke hadde noen planer. Trolltunga kom opp i en samtale og dato for tur ble satt. Vi reiste til familiehytten til Irene onsdag 26. juli.

En liten digresjon... Begge to har det vi kaller "Sotra-lappen", det vil si at vi prøver å unngå og kjøre over Sotrabroen. I hverdagen har vi heldigvis sjelden behov for dette, og skal vi til Bergen sentrum tar vi gladelig buss, eller sitter på med noen som har utvidet sertifikat. Dette gav oss en ekstra utfordring på vår vei for å nå Trolltunga. 

Onsdagen kom, og vi klarte å passere Sotrabroen. Første stopp var Hjelle bakeri på Trengereid hvor de selger fantastiske bakevarer. Vi kjøpte hver vår rekebaguett og inntok denne på en benk i det fri før vi kjørte videre mot Voss. Neste stopp, Coop Extra på Skulestadmo. Der gikk vi til innkjøp av alt vi trengte for de neste dagene, inkludert gnagsårplaster (et "must" å ha med i sekken på lengre turer). 

Etter å ha spist pizza om kvelden på hytten, ble vi sittende i sofaen og slappe av da vi plutselig kl. 23 fant ut at vi skulle ta turen til Trolltunga neste dag; i stedet for å vente til fredag da det egentlig hadde meldt noe bedre vær. Vi ble noe småstresset over vår noe mangelfulle planlegging, og sa raskt god natt, men ble liggende og vri oss en stund før vi sovnet. Alarmklokken stod på 05.00 da det i følge google maps tok cirka 2 timer å kjøre fra hytten til Skjeggedal hvor turen starter.

Det var litt småtungt å få opp øynene da klokken ringte, og vi var noe urolig i kroppen over kjøreturen som lå foran oss, men vi tok oss tid til å innta en god frokost denne morgenen. Dette er et godt utgangspunkt for lengre turer. Vi varmet sjokomelk til å ha på termosen, vi steikte glutenfrie rundstykker, pakket ekstra klær, votter og luer, solfaktor, nøttemix og den obligatoriske kvikklunsjen - og gnagsårplaster. Et lurt tips til lengre turer er også å ta med ekstralader til mobiltelefon i sekken, bare husk å forsikre deg om at uttakene passer til enheten du har. 

Innerst kledde vi oss i ull, med regntøy utenpå da det allerede var begynt å regne. Klokka 06.40 - altså førti minutter etter planlagt avreise - forlot vi hytten og satte kursen mot riksvei 13 og Skjeggedal. Hardangerbrua ble passert og det var lite trafikk på veiene, heldigvis. Da vi kom et godt stykke innover fjorden mot Tyssedal, stod det en BMW i veien. Umiddelbart trådde vår skepsis i kraft, og vi fryktet "landeveisrøvere". Da vi kom nærmere registrerte vi imidlertid at det ene bakhjulet var ødelagt og vi tilbydde oss å hjelpe. Det var et ungt par som var på vei til Frankrike og forståelig nok fikk en noe ugrei start på ferien. De ventet på hjelp, slik at vi kunne fortsette med god samvittighet. 

I Tyssedal stoppet vi ved hotellet der for å tømme tanken før tur - det så ut som et veldig koselig hotell. Ferden gikk deretter videre på en smal vei mot Skjeggedal. Først tenkte vi at der var liten sjanse for at vi møtte motgående trafikk da det var så tidlig på morgenen, men der tok vi dessverre feil. Rundt en sving blinket det oransje og der kom et monster av en trailer i mot oss. Sjåføren i vår bil fikk panikk og rygget med det gikk helt til trailersjåføren tutet at vi kunne stoppe. Med en puls på 110 kunne vi forsette hindringsfritt frem til P-plassen ved turens start. Der må en betale 300,- for parkering som går til å utbedre området.

svinger skjeggedal 

Foto: Maaange svinger fra P-plassen og opp mot stien til Trolltunga.         

skilt trolltunga         

Foto: Viktig med litt energi underveis i fjellet

Første del av turen går relativt bratt oppover en svingete, bred grusvei. På bakgrunn av den spennende kjøreturen føltes denne stigningen som "en lek" for oss. Etter grusveien flatet terrenget noe ut før du kommer til en ny stigning hvor sherpaer har laget trapper i fjellet. Turstien var godt merket hele veien og det var også mye folk i begge retninger. Mange hadde overnattet i fjellet og kom naturligvis ned igjen tidlig på dag.

Rundt oss hørte vi en håndfull mennesker som snakket norsk på turen, og det var ellers mennesker fra mange ulike land. De fleste så ut til å være godt kledd og vi syntes det var gledelig å se at noe av informasjonen fra diverse medier og turistinformasjoner har nådd frem med dette budskapet - kle deg etter vær og terreng i fjellheimen.

Foto: fourty shades of green - Trolltunga

Foto: Vott fra http://www.alpakkasyltoy.no/

Foto: Vakre naturopplevelser underveis     

 

Etterhvert som vi gikk oppover et langt, slett fjell, tiltok været og vindstyrken var påfallende. Vottene og hetten kom på og for første gang i løpet av turen tok vi oss selv i å bli noe bekymret for om vi i det hele tatt kom til å kunne gå ut på Trolltunga. Været skifter raskt i fjellet.

Det gikk heldigvis ikke lang stund før vinden avtok og regnet lettet noe. Noen korte stunder gikk vi over snø et par ganger, ellers var det et variert og nydelig terreng og landskap. Vi stoppet etter et par timer og tok oss et par rundstykker fra sekken. Disse viste seg å være knusktørre og vi måtte skylle ned med vann, ha ha... 

 

Foto: En ensom stein ser utover landskapet 

 

Foto: bergvandring mot Trolltunga   

Foto: Misforstått tilbehør i forhold til været

 

Rundt oss la vi merke til at det var mennesker i veldig varierende alder; den yngste var trolig rundt 10 år, og den eldste kanskje rundt 70 år? Imponerende! Det var ikke mange barn den dagen vi gikk, men mange unge mennesker - kjekt å se at de har interesse for naturopplevelser. 

Foto: Ut på tur, aldri sur

 

Etter 3 timer og 10 minutter aktiv gange (registrert av Runkeeper) hadde vi gått i underkant av 14 kilometer og nådd frem til Trolltunga. Været var nå ganske fint og vinden hadde stilnet mye. En av oss stilte oss i kø for å bli tatt bilde av, mens den andre tok oppgaven med å dokumentere tilstedeværelsen på "tunga", og så byttet vi etterpå. Vi følte oss aldri utrygg da vi stod på Trolltunga da vi ikke kjente vinden og fjellet går litt oppover, samt at den er så bred at en ikke trenger å se utfor kanten når en går utpå... Hver enkelt må selvfølgelig utvise stor forsiktighet her!

Foto over og under: WE DID IT

  

Foto: Slitne bein tar en pust i bakken

Foto: Et must med kakao i fjellheimen

 

Foto: vel, vel, tørt, men magefyll...  

 

Da fotograferingen var unnagjort kom det mer og mer tåke innover dalstrøkene mot Trolltunga og vi følte oss heldige med været og utsikten tross alt.. Ikke langt i fra Trolltunga fant vi oss en fin plass ved et vann langs stien. Vi satte oss på sitteunderlag og skjenket hver vår kopp med varm sjokomelk og inntok de siste knusktørre rundstykkene, som smakte overraskende godt. Det regnet litt igjen da vi begynte på tilbakeveien. Vi følte at turen tilbake gikk fort, men den siste nedstigningen mot bilen (ca. 814 svinger føltes det som) tok på.. Da kjente vi det godt diverse steder vi ikke visste fantes..

I forkant av turen hadde vi både lest og hørt ett par negative historier og erfaringer med turen til Trolltunga. Vår erfaring er at det er viktig "å tenke sjæl og mene" hvorvidt en skal ta en tur eller ei. Det er mange faktorer som spiller inn når en begir seg ut på lange turer, det være seg dagsform, aktivitet i forkant, bekledning, været og næringsinntak. Noen av faktorene kan vi ikke påvirke, det er av den grunn avgjørende at den enkelte som skal legge ut på tur kjenner sine egne begrensninger og er positivt innstilt til å lage seg en flott turopplevelse. Med riktig bekledning og nok mat og drikke er mye gjort. Hele turen var en fantastisk opplevelse i våre øyner, og kan virkelig anbefales.

 

#trolltunga #tur #fjelltur #utpåturaldrisur #liveterbestute #kvardagsfryd #minneforlivet #nistepakke #alpakkasyltøy #vakkernatur 

Les mer i arkivet » November 2017 » September 2017 » August 2017
Mona & Irene

Mona & Irene

43, Fjell

Vi er to damer på 36 og 43 år, som har lyst til å dele litt av vår kvardagsfryd. Vi fryder oss nemlig over mange små og store øyeblikk i kvardagen. Vi jobber innenfor pleie og omsorg, og trives med det. En stor interesse for oss begge, er å få komme oss ut i naturen. Det føler vi er balsam for kropp og sjel, og det gir oss påfyll i en ellers så hektisk kvardag. I tillegg til turer, kommer vi også til å skrive om ulike ting som opptar oss i kvardagen. Av fellestrekk er vi begge tidsoptimister, tilhengere av kardemommeloven, ikke kjempeglad i å kjøre bil til nye steder( prøver å utfordre oss selv på det området:), elsker høsten og vi er superfan av ull. Av ting vi kan klare oss uten kan vi nevne lyn, flått, orm, edderkopper, løgn og pessimisme.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits