Lyn & Irene

Ettersom at dette er en ny blogg tenker vi å legge ut litt diverse nå i begynnelsen slik at dere blir kjent med oss. Vi kommer også til å poste små innlegg uavhengig av hverandre innimellom. Dette innlegget vil omhandle Irene sitt forhold til lyn. 

Natt til i går var undertegnede på overnattingsbesøk hos Mona, og jeg lå på gjesterommet da jeg våknet av et blink som klarte å trenge seg inn i rommet på siden av persiennene, og tordenet kom umiddelbart etterpå - det var med andre ord like over oss. Jeg har så lenge jeg kan huske vært engstelig for lyn. Ikke for torden, men lyn og torden er jo siamesiske tvillinger, så jeg klarer ikke å kose meg med torden heller. De siste årene har jeg imidlertid blitt mer og mer engstelig når det lyner. Jeg merker det selv at det er så gale at det gauler hvor redd jeg er. I følgende avsnitt skal jeg forsøke å illustrere kjøreturen min fra mitt hus til Mona sitt hus som tar i underkant av 20 minutter...

Klokken var rundt 22.15 da jeg dro hjemmefra, og det var stilt og fint vær, jeg ante ingen fare iallefall. Ikke hadde jeg fulgt med på værvarselet heller, så jeg var avslappet de første 2 minutttene av kjøreturen. Da jeg kom oppi høgget, merket jeg imidlertid at det blinket på himmelen, trodde jeg iallefall. Det var såpass lyst ute at jeg var ikke helt sikker, det var jo så fin himmel over meg. Men DER blinket det igjen og jeg ble helt stiv med en gang - det kom faktisk som lyn fra klar himmel for meg. Akkurat som når jeg ser skumle filmer, synes jeg det hjelper litt med å holde meg for ørene, for å begrense den skumle effekten. Samme virkemiddel tok jeg nå i bruk i bilen, jeg holdt meg for ett øre, for å begrense lynets skummelhet... Jeg vet at det høres merkverdig ut.. 

Iallefall, jeg vurderte å snu og kjøre hjem igjen, men da måtte jeg være alene i huset i lyn. Pluss at det så ut for meg at jeg skulle kjøre i den retningen hvor været ennå var lyst, så jeg valgte å fortsette. Da jeg kom til et kryss og skulle ta mot høyre, fikk jeg en utfordring da jeg bare hadde en hånd ledig som skulle både blinke, svinge og gire, men det gikk bra da jeg hadde svært lav fart. Et øyeblikk hadde jeg lyst til å lukke øynene også, men det utelukket seg selv. Jeg kan ikke huske at jeg selv har kjørt bil før når det har lynet.. For et par år siden lynte det mye da vi kjørte i Lillehammer-området på sommerferie, men da var jeg passasjer og kunne knipe igjen øynene og holde meg for ørene som jeg ønsket. 

Vel, da jeg i forgårs på min kjøretur kom til en gravplass blinket jeg inn til siden. Himmelen var ganske lys og lite truende akkurat her, men jeg kunne se at det blinket i det fjerne. Først forsøkte jeg å ha musikken høyt på i bilen for å avlede meg selv fra lynet, men dette gjorde at jeg følte jeg mistet kontrollen slik at jeg valgte å ta av radioen. Da jeg stod i ro ved gravplassen forsøkte jeg å ringe Mona for å høre om uværet var hos henne, men jeg fikk ikke svar. Et lite øyeblikk vurderte jeg å legge meg ned der og da og spille dø, jeg vet, veldig irrasjonelt!

Hele tiden var jeg svært anspent i kroppen og det begynte å verke i armen som holdt for øret og jeg husker jeg tenkte at jeg burde hatt fysioterapi etter hele bilturen. Hver gang det lynte laget jeg små skrik for meg selv i bilen og jeg brukte mye energi på å konsentrere meg om veien slik at jeg kjørte forsvarlig. Da jeg hadde tatt inn ennå et kryss og kjørt over en bro, tok jeg til venstre og registrerte da at jeg faktisk var på vei mot den svarteste himmelen en kan finne i månedsskiftet juli / august tror jeg... Hjertet banket så hardt at jeg følte det skulle hoppe ut av brystet. Hver gang det lynte føltes det som skrekkblandet fryd over at jeg hadde overlevd. 

 

Bilderesultat for lightning

 

I det jeg parkerte foran Mona sitt hus, lyste himmelen opp og regnet høljet ned. Jeg bøyde hodet ned mot magen og holdt meg for begge ørene. Mona, som akkurat var ute med bosspannene, åpnet døren min og kom med beroligende ord og hun begynte å bære inn pakkenellikene mine. Det tok ikke så lang tid før det ble lengre og lengre mellom lynene og tordenet hørtes lengre og lengre borte før uværet avtok helt denne kvelden.

Innledningsvis nevnte jeg at jeg våknet av lyn og torden neste morgen, og jeg våknet dermed antagelig med en puls på rundt 120. I mitt hode opplevdes dynen beskyttende, og jeg la meg i fosterstilling med ansiktet vendt inn mot veggen. Det ene smellet var så høyt at jeg er sikker på at det må ha slått ned i nærheten. Jeg prøvde å ligge med dynen over hodet, men det var vanvittig varmt og lummert, så jeg måtte lage en åpning til ansiktet. Selv om jeg lå slik, klarte jeg ikke å unngå å legge merke til hver gang det lynet, og jeg var helt utslitt over å ligge så anstrengt med å holde meg for ørene. Regnet øste ned på terrassen utenfor og det skrallet i ett sett. Jeg husker jeg tenkte hvilket absurd værfenomen lyn faktisk er; det blir sendt støt ned til oss på jorden fra oven - jeg ser ingen mening med det. Etter ca. en time, som føltes som 3 timer i mitt hode, ble intervallene mellom hvert lyn noe lengre og det virket mer fjernt. Naturen kallet, og jeg tok min beskyttende dyne rundt meg inn til badet. Skrekkhistoriene om støt via vannet gjorde at jeg brukte lang tid på å vaske hendene, stykkevis og delt. 

Det ble ikke mer søvn på meg denne morgenen, selv om det ble litt for få timer søvn denne natten, men, men, jeg overlevde og kunne få tilbake hvilepulsen. Strømmen var gått i hele nabolaget denne morgenen, og den kom ikke tilbake før utpå ettermiddagen. Men det gjorde ingenting for det var så lyst, fint og fredelig ute at vi merket ikke så mye til det. Hvem skulle trodd at været bare timer tidligere hadde vært min største skrekk. 

I avisen i går kunne vi dessverre lese at det brant i et par hus på vestlandet, og været hadde ført til store ødeleggelser flere steder. Når jeg ser på bilder av lyn klarer jeg å tenke at det ser litt stilig ut, og om jeg hadde hatt garantier for at det ikke ville slå ned, så kunne jeg kanskje til og med klart å beundre lynets bevegelser på avstand. Nå håper jeg bare på at det er leeenge til neste gang vi får tilsvarende vær. Det positive er at luften kjennes ekstra frisk ut like etter et slikt uvær, og jeg setter enda mer pris på alt annet av vær. Jeg elsker nemlig regn - ja, du leste riktig. Når en bor på vestlandet er det hensiktsmessig å like regn. If you can`t beat it, embrace it. 

 

Ønsker deg en fin og lynfri kveld. Hilsen Irene

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona & Irene

Mona & Irene

43, Fjell

Vi er to damer på 36 og 43 år, som har lyst til å dele litt av vår kvardagsfryd. Vi fryder oss nemlig over mange små og store øyeblikk i kvardagen. Vi jobber innenfor pleie og omsorg, og trives med det. En stor interesse for oss begge, er å få komme oss ut i naturen. Det føler vi er balsam for kropp og sjel, og det gir oss påfyll i en ellers så hektisk kvardag. I tillegg til turer, kommer vi også til å skrive om ulike ting som opptar oss i kvardagen. Av fellestrekk er vi begge tidsoptimister, tilhengere av kardemommeloven, ikke kjempeglad i å kjøre bil til nye steder( prøver å utfordre oss selv på det området:), elsker høsten og vi er superfan av ull. Av ting vi kan klare oss uten kan vi nevne lyn, flått, orm, edderkopper, løgn og pessimisme.

Kategorier

Arkiv

hits