Lyn & Irene

Ettersom at dette er en ny blogg tenker vi legge ut litt diverse n i begynnelsen slik at dere blir kjent med oss. Vi kommer ogs til poste sm innlegg uavhengig av hverandre innimellom. Dette innlegget vil omhandle Irene sitt forhold til lyn. 

Natt til i gr var undertegnede p overnattingsbesk hos Mona, og jeg l p gjesterommet da jeg vknet av et blink som klarte trenge seg inn i rommet p siden av persiennene, og tordenet kom umiddelbart etterp - det var med andre ord like over oss. Jeg har s lenge jeg kan huske vrt engstelig for lyn. Ikke for torden, men lyn og torden er jo siamesiske tvillinger, s jeg klarer ikke kose meg med torden heller. De siste rene har jeg imidlertid blitt mer og mer engstelig nr det lyner. Jeg merker det selv at det er s gale at det gauler hvor redd jeg er. I flgende avsnitt skal jeg forske illustrere kjreturen min fra mitt hus til Mona sitt hus som tar i underkant av 20 minutter...

Klokken var rundt 22.15 da jeg dro hjemmefra, og det var stilt og fint vr, jeg ante ingen fare iallefall. Ikke hadde jeg fulgt med p vrvarselet heller, s jeg var avslappet de frste 2 minutttene av kjreturen. Da jeg kom oppi hgget, merket jeg imidlertid at det blinket p himmelen, trodde jeg iallefall. Det var spass lyst ute at jeg var ikke helt sikker, det var jo s fin himmel over meg. Men DER blinket det igjen og jeg ble helt stiv med en gang - det kom faktisk som lyn fra klar himmel for meg. Akkurat som nr jeg ser skumle filmer, synes jeg det hjelper litt med holde meg for rene, for begrense den skumle effekten. Samme virkemiddel tok jeg n i bruk i bilen, jeg holdt meg for ett re, for begrense lynets skummelhet... Jeg vet at det hres merkverdig ut.. 

Iallefall, jeg vurderte snu og kjre hjem igjen, men da mtte jeg vre alene i huset i lyn. Pluss at det s ut for meg at jeg skulle kjre i den retningen hvor vret enn var lyst, s jeg valgte fortsette. Da jeg kom til et kryss og skulle ta mot hyre, fikk jeg en utfordring da jeg bare hadde en hnd ledig som skulle bde blinke, svinge og gire, men det gikk bra da jeg hadde svrt lav fart. Et yeblikk hadde jeg lyst til lukke ynene ogs, men det utelukket seg selv. Jeg kan ikke huske at jeg selv har kjrt bil fr nr det har lynet.. For et par r siden lynte det mye da vi kjrte i Lillehammer-omrdet p sommerferie, men da var jeg passasjer og kunne knipe igjen ynene og holde meg for rene som jeg nsket. 

Vel, da jeg i forgrs p min kjretur kom til en gravplass blinket jeg inn til siden. Himmelen var ganske lys og lite truende akkurat her, men jeg kunne se at det blinket i det fjerne. Frst forskte jeg ha musikken hyt p i bilen for avlede meg selv fra lynet, men dette gjorde at jeg flte jeg mistet kontrollen slik at jeg valgte ta av radioen. Da jeg stod i ro ved gravplassen forskte jeg ringe Mona for hre om uvret var hos henne, men jeg fikk ikke svar. Et lite yeblikk vurderte jeg legge meg ned der og da og spille d, jeg vet, veldig irrasjonelt!

Hele tiden var jeg svrt anspent i kroppen og det begynte verke i armen som holdt for ret og jeg husker jeg tenkte at jeg burde hatt fysioterapi etter hele bilturen. Hver gang det lynte laget jeg sm skrik for meg selv i bilen og jeg brukte mye energi p konsentrere meg om veien slik at jeg kjrte forsvarlig. Da jeg hadde tatt inn enn et kryss og kjrt over en bro, tok jeg til venstre og registrerte da at jeg faktisk var p vei mot den svarteste himmelen en kan finne i mnedsskiftet juli / august tror jeg... Hjertet banket s hardt at jeg flte det skulle hoppe ut av brystet. Hver gang det lynte fltes det som skrekkblandet fryd over at jeg hadde overlevd. 

 

Bilderesultat for lightning

 

I det jeg parkerte foran Mona sitt hus, lyste himmelen opp og regnet hljet ned. Jeg byde hodet ned mot magen og holdt meg for begge rene. Mona, som akkurat var ute med bosspannene, pnet dren min og kom med beroligende ord og hun begynte bre inn pakkenellikene mine. Det tok ikke s lang tid fr det ble lengre og lengre mellom lynene og tordenet hrtes lengre og lengre borte fr uvret avtok helt denne kvelden.

Innledningsvis nevnte jeg at jeg vknet av lyn og torden neste morgen, og jeg vknet dermed antagelig med en puls p rundt 120. I mitt hode opplevdes dynen beskyttende, og jeg la meg i fosterstilling med ansiktet vendt inn mot veggen. Det ene smellet var s hyt at jeg er sikker p at det m ha sltt ned i nrheten. Jeg prvde ligge med dynen over hodet, men det var vanvittig varmt og lummert, s jeg mtte lage en pning til ansiktet. Selv om jeg l slik, klarte jeg ikke unng legge merke til hver gang det lynet, og jeg var helt utslitt over ligge s anstrengt med holde meg for rene. Regnet ste ned p terrassen utenfor og det skrallet i ett sett. Jeg husker jeg tenkte hvilket absurd vrfenomen lyn faktisk er; det blir sendt stt ned til oss p jorden fra oven - jeg ser ingen mening med det. Etter ca. en time, som fltes som 3 timer i mitt hode, ble intervallene mellom hvert lyn noe lengre og det virket mer fjernt. Naturen kallet, og jeg tok min beskyttende dyne rundt meg inn til badet. Skrekkhistoriene om stt via vannet gjorde at jeg brukte lang tid p vaske hendene, stykkevis og delt. 

Det ble ikke mer svn p meg denne morgenen, selv om det ble litt for f timer svn denne natten, men, men, jeg overlevde og kunne f tilbake hvilepulsen. Strmmen var gtt i hele nabolaget denne morgenen, og den kom ikke tilbake fr utp ettermiddagen. Men det gjorde ingenting for det var s lyst, fint og fredelig ute at vi merket ikke s mye til det. Hvem skulle trodd at vret bare timer tidligere hadde vrt min strste skrekk. 

I avisen i gr kunne vi dessverre lese at det brant i et par hus p vestlandet, og vret hadde frt til store deleggelser flere steder. Nr jeg ser p bilder av lyn klarer jeg tenke at det ser litt stilig ut, og om jeg hadde hatt garantier for at det ikke ville sl ned, s kunne jeg kanskje til og med klart beundre lynets bevegelser p avstand. N hper jeg bare p at det er leeenge til neste gang vi fr tilsvarende vr. Det positive er at luften kjennes ekstra frisk ut like etter et slikt uvr, og jeg setter enda mer pris p alt annet av vr. Jeg elsker nemlig regn - ja, du leste riktig. Nr en bor p vestlandet er det hensiktsmessig like regn. If you can`t beat it, embrace it. 

 

nsker deg en fin og lynfri kveld. Hilsen Irene

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona & Irene

Mona & Irene

43, Fjell

Vi er to damer p 36 og 43 r, som har lyst til dele litt av vr kvardagsfryd. Vi fryder oss nemlig over mange sm og store yeblikk i kvardagen. Vi jobber innenfor pleie og omsorg, og trives med det. En stor interesse for oss begge, er f komme oss ut i naturen. Det fler vi er balsam for kropp og sjel, og det gir oss pfyll i en ellers s hektisk kvardag. I tillegg til turer, kommer vi ogs til skrive om ulike ting som opptar oss i kvardagen. Av fellestrekk er vi begge tidsoptimister, tilhengere av kardemommeloven, ikke kjempeglad i kjre bil til nye steder( prver utfordre oss selv p det omrdet:), elsker hsten og vi er superfan av ull. Av ting vi kan klare oss uten kan vi nevne lyn, fltt, orm, edderkopper, lgn og pessimisme.

Kategorier

Arkiv

hits